Fjorten ungdommer og to ledere snørte støvlene ved parkeringsplassen. Værmeldingen lovet sol til kvelden.
Planen var enkel: opp til ryggen, matpakke med utsikt og ned igjen før middag.
Noen hvisket «se». En flokk rein beitet mellom steinene – tretti, kanskje førti dyr.
Alle sto stille. Telefonene fram, stemmene lave.
Én simle ville ikke roe seg. Hun gikk fram og tilbake langs kanten og grynte, igjen og igjen. Flokken trakk videre. Hun ble stående.
Så hørte vi det – et tynt svar fra et sted langt nede.
Kalven hadde sklidd ned en bratt ur og havnet på en smal hylle.
For bratt til å klatre opp. For høyt til å hoppe. Alene ville den ikke klare natta.
Lederne festet et tau i steinene ovenfor. Gruppa dannet en menneskekjede og sendte jakker og oppmuntring nedover rekka.
To ganger stakk kalven av og holdt på å falle. På tredje forsøk fikk to ledere tak i den – redd, sparkende, men uskadd – og hele kjeden dro den opp, meter for meter.
Da den nådde toppen, sto mora allerede der.
Ingen hadde fulgt med på skyene. Sola var borte, vinden tok seg opp, og haglet kom vannrett over ryggen.
Gjennomvåte, kalde og fire timer fra bilen trengte gruppa ly – nå.
En av Fjellgledes selvbetjente hytter. De gikk på tett rekke med hodet ned, og lederen telte hoder ved hver varde.
Da døra endelig gikk opp, sa ingen et ord. De bare gikk inn.
Vedkassa var full. Etter noen minutter durte det i ovnen. I skapet: knekkebrød, suppe, kakao og en boks brunost. Ulltepper til alle.
Våte sokker dampet over ovnen mens haglet hamret på taket.
Rim på lyngen – og i lia nedenfor hytta: flokken, med én liten kalv tett inntil mora.
Hyttene våre er åpne for medlemmer hele året, med ved, mat og tepper klare når været snur.